Arbeidsplassforskriften krever at arbeidsplasser er tilpasset «arbeidets art, arbeidsutstyret og den enkelte arbeidstaker». Hvem tenker på stolen til gjesten? Den 27. oktober åpner ORGATEC i Köln med mottoet «From rooms to relationships: designing spaces in an ever-changing world», og jeg reiser ned til åpningen med en påstand jeg vil prøve mot det jeg får se: et rom er allerede en relasjon, fordi avstanden over en pult, plassene rundt et bord og metrene mellom arbeidsplassene legger føringer for hvordan folk snakker sammen, lenge før noen har sagt et ord.
Arrangøren skriver at temaet setter den menneskelige dimensjonen i sentrum og undersøker «how people relate in workplace and contract environments». Jeg vil vise hvor tidlig svaret begynner, og jeg holder meg til teksten jeg begynte med, der få ville lete etter samtaler.
Forskriften ser kollegaen som en som skal skjermes
Sitatet står i § 2-1 i arbeidsplassforskriften, fastsatt i 2011, som også krever at gulvarealet gir fri plass til «gode og varierte arbeidsstillinger og bevegelser». Lenger ned i den samme paragrafen kommer andre mennesker inn i bildet: Arbeidsplasser, arbeidsutstyr og prosesser skal skjermes mot omgivelsene når arbeidet kan innebære belastning, fare eller helserisiko for andre arbeidstakere, for eksempel på grunn av støy eller luftforurensning.
Slik jeg forstår paragrafen, dukker kollegaen opp som en som skal beskyttes mot støy og dårlig luft fra arbeidet ved siden av, og det er nettopp det en forskrift skal gjøre. Hvordan to mennesker skal kunne snakke godt sammen i det samme rommet, er et spørsmål den lar ligge hos oss som innreder.
Avstanden mellom pultene tynner ut samtalene
Skjerming er riktig der noe forstyrrer. Den andre siden av saken finner jeg hos Thomas J. Allen, i en figur. Managing the Flow of Technology (MIT Press, 1977) er boken hans om hvordan teknisk informasjon beveger seg i forsknings- og utviklingsorganisasjoner, og i figur 8.1 setter han sannsynligheten for at to personer kommuniserer i løpet av en uke opp mot avstanden mellom arbeidsplassene deres. At den synker, venter trolig alle, skriver Allen; det han selv kaller overraskende, er det faktiske tempoet i nedgangen.
Allen målte dette i forsknings- og utviklingsmiljøer; at det gjelder også andre kontorer, er min egen overføring. Forskriften og Allen trekker da i hver sin retning, og den som tegner et kontorlandskap, må holde begge i hånden: skill ut det som forstyrrer, og mål hvor mange meter det er mellom dem som trenger hverandre hver uke. Er avstanden lang, kan et felles sted med coworkingmøbler og fleksible arbeidsplasser gi dem et sted å møtes uten å booke et rom.
Møtebordet foreslår en rolle for hver stol
Robert Sommer publiserte i 1965 studien Further Studies of Small Group Ecology i tidsskriftet Sociometry. Med spørreskjemaer kartla han hvilke plasser folk foretrekker etter hva de skal gjøre sammen. I hovedsak ville de som prater uformelt, helst sitte på hjørnet, de som samarbeider, side om side, de som jobber hver for seg, langt fra hverandre, og de som konkurrerer, rett overfor hverandre. Sommer hadde også observert par av studenter to steder: I kantinen, der samhandling ble oppmuntret, valgte parene å sitte overfor hverandre, og i biblioteket, der den ble motvirket, valgte de plasser med avstand. Han drøfter også hvilken rolle øyekontakt spiller når små grupper ordner seg i rommet.
Sommer beskriver preferanser og lover ingen utfall. Likevel sier geometrien noe før du bestiller møtebord: Et langt og smalt bord plasserer de fleste rett overfor noen, mens et bord med flere hjørner gir flere hjørneplasser, dem som ble foretrukket til uformell prat i Sommers spørreskjemaer. Skal bordet brukes til forhandlinger som må ende i enighet, er det verdt å telle på tegningen hvor mange som kan sitte ved siden av hverandre.
Pulten har en side til, den der gjesten sitter
For to uker siden skrev jeg om direktørskrivebord fra Italia, sett fra stolen til den som eier rommet. Denne gangen er det gjesten jeg har i tankene, og forskriften har en egen paragraf om pulten.
§ 2-3 handler om arbeidsbordet. Det skal være stort nok til en «hensiktsmessig og fleksibel plassering av arbeidsutstyret», og der det er fare for uheldig muskelbelastning, for eksempel ved arbeid med dataskjerm, skal det være plass til å støtte underarmer og hender. Paragrafen ser pulten fra stolen til den som arbeider ved den. Edward T. Hall så den fra stolen på motsatt side.
I The Hidden Dimension fra 1966 skriver Hall at selv på et kontor med pulter i standardstørrelse står stolen på den andre siden åtte eller ni fot fra den som sitter bak pulten, altså mellom 2,4 og 2,7 meter. Dermed havner gjesten i det Hall kaller den fjerne fasen av den sosiale avstanden, som går fra sju til tolv fot, omtrent 2,1 til 3,7 meter. Forretningssamtaler og sosiale samtaler som føres der, har ifølge Hall et mer formelt preg enn samtalene i den nære fasen, og pultene på kontorene til viktige personer er store nok til å holde besøkende nettopp på den fjerne avstanden.
Hos Hall blir pultens dybde altså også en avstand til gjesten. Den kan være valgt med vilje; stolen kan like gjerne settes ved hjørnet av pulten, så står ikke hele bordplaten mellom dere.
Det forskriften ber om, og det samtalen ber om
Arbeidsplassen. Forskriften: tilpasset arbeidets art, arbeidsutstyret og den enkelte arbeidstaker (§ 2-1). Samtalen: tilpasset hva slags møte som skal foregå der.
Pulten. Forskriften: plass til utstyret, og støtte for underarmer og hender ved fare for uheldig muskelbelastning (§ 2-3). Samtalen: 2,4 til 2,7 meter til gjesten gir ifølge Hall samtalen et mer formelt preg (1966).
Landskapet. Forskriften: arbeidsplasser, arbeidsutstyr og prosesser skal skjermes mot omgivelsene når arbeidet kan belaste andre arbeidstakere (§ 2-1). Samtalen: sannsynligheten for ukentlig kontakt synker med avstanden mellom arbeidsplassene (Allen, forsknings- og utviklingsmiljøer, 1977).
Møtebordet. Forskriften sier ingenting om det i de to paragrafene jeg har lest. Samtalen: i Sommers spørreskjemaer foretrakk de som samarbeider, å sitte side om side (1965).
I Köln ser jeg etter den andre stolen
Inne på ORGATEC holdes Work Culture Festival, og ett av temaene der heter «Empowered Experience», beskrevet som nye arbeidsmiljøer som øker motivasjon og tilfredshet. Jeg skal ikke mene noe om det jeg ikke har sett ennå. Det jeg tar med meg ned, er forskriftens eget spørsmål, hvem arbeidsplassen er tilpasset, og det har jeg tenkt å stille også om stolen til den som ikke eier plassen.
For den som bruker rommet hver dag, ligger gevinsten i valget: å kunne ta en medarbeidersamtale på hjørnet av pulten og en forhandling over bordplaten, og vite hvorfor.
Forskriften sørger for at vi kan arbeide trygt ved siden av hverandre. Hvordan vi snakker sammen, avgjør vi selv, med et målebånd i hånden.
Raske svar
Når og hvor er ORGATEC 2026? I Köln, fra 27. til 30. oktober 2026, under mottoet «From rooms to relationships: designing spaces in an ever-changing world».
Hva sier arbeidsplassforskriften om hvordan arbeidsplasser skal innredes? Etter § 2-1 skal arbeidsplasser være dimensjonert, innrettet og tilpasset arbeidets art, arbeidsutstyret og den enkelte arbeidstaker, og gulvarealet skal gi tilstrekkelig fri plass til gode og varierte arbeidsstillinger og bevegelser. Etter § 2-3 skal arbeidsbordet være stort nok til en hensiktsmessig og fleksibel plassering av arbeidsutstyret.
Hvor langt fra den som sitter bak pulten, sitter en gjest ifølge Edward T. Hall? I The Hidden Dimension (1966) skriver Hall at stolen på den andre siden står åtte eller ni fot, 2,4 til 2,7 meter, fra den som sitter bak en pult i standardstørrelse, og at samtaler i den fjerne fasen av den sosiale avstanden har et mer formelt preg.
Hvordan foretrekker de som samarbeider å sitte, ifølge Robert Sommer? I spørreskjemaene i Robert Sommers studie i Sociometry (1965) foretrakk de som samarbeider, å sitte side om side, mens de som prater uformelt, foretrakk hjørnet og de som konkurrerer, plassen rett overfor.
Påvirker avstanden mellom arbeidsplassene hvor ofte folk snakker sammen? I forsknings- og utviklingsorganisasjonene Thomas J. Allen studerte (Managing the Flow of Technology, 1977), synker sannsynligheten for at to personer kommuniserer i løpet av en uke med avstanden mellom dem, og Allen skriver at det er selve tempoet i nedgangen som overrasker.